Stillehavsøyene ønsker en verden uten våpen
Av Neena Bhandari
SYDNEY (IDN) – Ettersom politiske konflikter øker i Midtøsten og Nord-Afrika med spekteret av brutal vold fra terrororganisasjoner som ISIS, og Ukrainas krise, gjenopptas den kalde krigen mellom USA, NATO og Russland. Det er viktig at kjernefysiske våpen og stater uten kjernevåpen arbeider sammen for total avskaffelse av kjernevåpen. Risikoen for bruk av kjernevåpen, ved overveielse eller ulykke, som fører til total utslettelse dominerer mer enn noen gang før.
Australia, New Zealand og Stillehavsøyene har vært i frontlinjen for det globale arbeidet med å implementere Ikkespredningsavtalen (NPT), som representerer den eneste bindende multilaterale forpliktelsen til målet om fullstendig nedrustning av kjernevåpenstater. Men den niende konferansen for NPT, den 27. april til 22. mai, som har tre hovedpilarer – ikke-spredning, nedrustning og fredelig bruk av energi – reflekterer synspunkter og interesser for kjernefysiske-stater og noen av deres allierte kjernekraft-avhengige.
Så mens konferansen i 2015 var et skritt bakover fra konferansen om kjernevåpen-statenes forpliktelse til nedrustning i 2010, var det også et skritt frem som ikke-kjernefysiske stater styrte fremover for nedrustning med signeringen av det humanitære løftet, The Humanitarian Pledge, lagt frem av Østerrike. Per 14. juli hadde 113 stater signert løftet, som forplikter underskriverne til å arbeide for et nytt juridisk bindende instrument for forbudet og eliminering av kjernevåpen for sine uakseptable humanitære konsekvenser.
Det humanitære løftet er signert av 10 Stillehavsøyer – Cook Islands, Fiji, Kiribati, Marshall Islands, Niue, Palau, Papua New Guinea, Samoa, Tuvalu, og Vanuatu med Tonga og Mikronesiaføderasjonen som unntak. Fra 1956 til 1996 var Stillehavsøyene ufrivillige ofre for USAs, Storbritannias og Frankrikes testing av kjernefysiske våpen.
Tony de Brum utenriksminister i Republikken Marshalløyene (RMI) var ni år gammel i mars 1954, da han under en fisketur med sin bestefar nær Likiep atollen, hadde han sett havet, fisken, og himmelen bli røde etter en plutselig intens blits som tente en pre-daggry himmel og forårsaket en skremmende sjokkbølge. De var 200 miles fra ”ground zero” (brennpunktet), og han kan aldri slette minnet om den skjebnesvangre dagen.
RMI har vært en sterk talsmann for kjernefysisk nedrustning, hvor han har fremhevet de katastrofale humanitære konsekvensene av bruk av kjernevåpen. Mellom 1946 og 1958 ble Marshalløyene påført betydelig skade og radiologisk forurensning fra 67 amerikanske atmosfæriske prøvesprengninger av kjernefysiske våpen. I et landemerke-case, har de brukt sin historie med folk som lider av fortrengning, døden, og fortsatte helsemessige konsekvenser, til å ta kjernevåpenstatene til den internasjonale domstolen i Haag
De Brum fortalte IDN at “Det er tid for de ikke-nukleære statene til å samarbeide for å oppnå en ny traktat for å forby og avskaffe kjernevåpen. Bevisene er overbevisende at land med kjernevåpen, til tross for sine juridiske forpliktelser, ikke er forberedt på å lede veien på dette tidspunktet. I stedet mener de at de har spesielle rettigheter, noe de ikke har, om å basere sin egen sikkerhet på kjernefysisk besittelse, trusler om og potensielt bruk av kjernefysiske våpen. Ved å gjøre dette, undergraver disse landene sin egen sikkerhet, så vel som den felles sikkerheten- i alle stater og alle mennesker .”
Noen, som deltok i den tidlige Stillehavs-protestbevegelsen mot prøvesprengning og militarisering av Stillehavsregionen, Fiji-baserte Vanessa Griffen sier: “I Stillehavet har vi kollektivt opplevd de kjente og ukjente konsekvensene av bruk av kjernevåpen, presset av stater uten kjernevåpen for et forbud mot kjernevåpen er den eneste fornuftige, humane og ansvarlige handlingen å ta. Kjernevåpenstater bør betraktes kollektivt, som lovløse og hånende internasjonale humanitære standarder”.
NPT ble på ubestemt tid utvidet i 1995. Dens Artikkel VIII fastsetter at traktaten gjennomgås hvert femte år. De fem-årlige gjennomgangs prosessen var å sikre at kjerne- væpnede stater vil forfølge nedrustning som et spørsmål om politikk, men de siste fem årene har stater med kjernefysiske våpen fulgt kostbare programmer for å modernisere sine arsenaler.
Australia besitter ikke kjernevåpen, men sier seg enig i læren om utvidet kjernefysisk avskrekking under amerikansk allianse, som blir sett på som nøkkelen til Australias nasjonale sikkerhet. Australia har ikke undertegnet Humanitarian Pledge. Som en talsmann for det australske Department of Foreign Affairs and Trade (DFAT) fortalte IDN, “Vi må skape et miljø der alle land, inkludert stater med kjernefysiske våpen og de som er avhengige av sine kjernefysiske paraplyer, mener seg å være mer sikre uten kjernevåpen.”
Fred, rettferdighet og miljøaktivister, trosbaserte og frivillige organisasjoner, vitenskapelige og medisinske eksperter, og FN-organisasjoner har tatt til orde for forhandlinger om å starte umiddelbart på eliminering av kjernevåpen under streng og effektiv internasjonal kontroll.
ICAN sin Australia direktør Tim Wright, som deltok på den niende konferansen i New York sier: “Gjennom konferansen var ikke Australia helt enig om nedrustning, og hevdet at bruk av kjernevåpen er legitimt og nødvendig under visse omstendigheter. En slik holdning er etter mitt syn dypt umoralsk. Men jeg har fortsatt håp om at før eller senere vil den australske regjeringen delta i den internasjonale retningen om å direkte avvise kjernevåpen. Det er det australske folk forventer og etterspør.”
Kjernevåpen er en felles trussel mot oss alle, og samarbeid selv med “fiender” er mulig”, uttalte Dr Sue Wareham – medlem av styret i Den internasjonale legeforening mot kjernefysisk krig, til IDN. Hun la også til at “Selv Israel må innse at sitt eget kjernefysiske arsenal er en forpliktelse, da det er en provokasjon for andre nasjoner i regionen til å vurdere å anskaffe sine egne.”
I løpet av de siste fem årene har de humanitære konsekvensene av kjernevåpen vært det mest aktive området av fremdrift i nedrustningsdiplomati. New Zealand, som leder for New Agenda Coalition (NAC), var hovedsakelig ansvarlig for å utforme Working Paper 9, som legger ut mulige veier videre for en juridisk mekanisme for å gjennomføre de kjernefysiske nedrustningsforpliktelser i PT Artikkel VI.
En av de store hindringene i et totalforbud og eliminering av kjernevåpen har vært at statene som innehar kjernefysiske våpen, har to sett med regler: en for seg selv og den andre for alle andre. Wareham sier: “Men et mindre anerkjent hinder er den rollen USAs allierte som Australia, som stille oppfordrer sine store allierte om å opprettholde sitt kjernefysiske arsenal mens du prøver å holde opp fasaden av å være i forkant av nedrustning. Hvis en nær amerikansk alliert brøt rekkene og nektet “beskyttelse” av kjernevåpen, kan virkningene bli enorme.”
Over fire tiår etter NPT trådte i kraft, er omtrent 1800 kjernevåpen holdt i en tilstand av høy operasjonell beredskap. Som professor Ramesh Thakur, Director, Centre for Nuclear Non-Proliferation and Disarmament of Australian National University’s Crawford School of Public Policy sier: “Kanskje, har NPT gått ut på dato og verden trenger å gå over til en post-NPT æra uten å true eksisterende global kjernefysisk orden som er godt forankret i NPT. Mens ikke-spredningsforpliktelser er bindende, etterprøvbar og håndheves under NPT, er ikke nedrustningsforpliktelser det.”[IDN-InDepthNews – 22. juli 2015].