Trusselen om eller bruken av atomvåpen krenker retten til liv, advarer en FN-komité
Av Alyn Ware
Forfatteren er koordinator for World Future Council Peace and Disarmament-programmet, global koordinator for Parliamentarians for Nuclear Non-proliferation and Disarmament, og internasjonal representant for Aotearoa Lawyers for Peace (New Zealand-tilknytning til International Association of Lawyers Against Nuclear Arms).
GENÈVE (IDN) – Trusselen om eller bruken av atomvåpen er «uforenlig med respekten for retten til liv» og «kan være en forbrytelse mot folkeretten», advarer FNs menneskerettighetskomités nye generelle kommentar nr. 36 (2018) om artikkel 6 i Den internasjonale konvensjon om sivile og politiske rettigheter om retten til liv, vedtatt 30. oktober 2018.
I henhold til punkt 3 i den generelle kommentaren, retten til liv, som kodifisert i artikkel 6 i konvensjonen, er en «rett for enkeltpersoner til å være fri for handlinger og unnlatelser som er ment til eller kan forventes å forårsake deres unaturlige eller for tidlige død, samt til å nyte et liv med verdighet».
Dessuten er retten til liv en «suveren rett fra hvilken ingen unntak er tillatt, selv i situasjoner med væpnet konflikt og andre allmenne nødsituasjoner som truer landets liv». Denne rettigheten er «forutsetningen for gleden av alle andre menneskerettigheter».
Den generelle kommentaren erstatter tidligere kommentarer om retten til liv vedtatt av komiteen i 1982 og i 1984. (Se FNs menneskerettighetskomité konkluderer med at trusselen om eller bruken av atomvåpen krenker retten til liv).
I fotnote 273 henviste Menneskerettighetskomiteen til Traktaten om forbud mot kjernevåpen – så vel som Ikkespredningsavtalen, Prøvestansavtalen, Kjemivåpenkonvensjonen og Biologivåpenkonvensjonen – som viktige avtaler som bidrar til forpliktelser til ikkespredning og nedrustning av masseødeleggelsesvåpen.
Komiteen refererte til den rådgivende uttalelsen fra Den internasjonale domstol i 1996, om å bekrefte at atommakter«respekterer deres internasjonale forpliktelser til å følge forhandlinger i god tro, for å oppnå målet om atomnedrustning under streng og effektiv internasjonal kontroll». Dette forsterker den alminnelige naturen til atomnedrustningsforpliktelse, dvs. dens anvendelse uavhengig av om en stat er en part i Ikkespredningsavtalen eller Traktaten om forbud mot kjernevåpen.
Komiteen bekreftet at det er en plikt for stater som er part i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter til å «gi tilstrekkelig oppreisning til ofre hvis rett til liv har blitt eller blir negativt påvirket av testing eller bruk av masseødeleggelsesvåpen, i samsvar med prinsipper av internasjonalt ansvar».
Menneskerettighetskomiteen avviste forslaget fra Internasjonal kvinneliga for fred og frihet om at den generelle kommentaren krever at «partiene av stater [i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter] støtter Traktaten om forbud mot kjernevåpen». Den krevde heller ikke at stater som ikke er parter i andre relaterte traktater (Ikkespredningsavtalen, Prøvestansavtalen osv.) ble med i dem. I dette gjenspeilte komiteen den generelle forståelsen av at stater bør være frie til å bli med eller forbli utenfor traktater slik de velger det selv.
Imidlertid gir den generelle kommentaren i å gjenspeile nøkkelelementer i Traktaten om forbud mot kjernevåpen, et eksempel på hvordan disse elementene skal påvirke atommakter og allierte stater, hvorav ingen har sluttet seg til Traktaten om forbud mot kjernevåpen, eller er sannsynlige til å gjøre det i nær fremtid.
Utkastet til og vedtakelsen av den generelle kommentaren tok tre år, et år lengre enn opprinnelig forventet, på grunn av den høye interessen fra regjeringer, akademia og ikke-statlige organisasjoner – og på grunn av at den handlet om en rekke omstridte temaer, inkludert abort, assistert selvmord, ikke-dødelige våpen, beskyttelse av seksuelle minoriteter mot vold, asyl, dødsstraff, masseødeleggelsesvåpen og ansvar for erstatninger.
Noen av de ikke-statlige organisasjonene som er involvert i prosessen, spesielt International Association of Lawyers Against Nuclear Arms (IALANA) og den sveitsiske tilknytningen Swiss Lawyers for Nuclear Disarmament (SAFNA), var spesielt engasjerte i overveielsen av atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen.
I innleveringer og uttalelser til menneskerettighetskomiteen, hevdet IALANA og SAFNA at den generelle kommentaren skulle:
- Fordømme både bruken av og trusselen om å bruke atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen, som uforenlig med retten til liv
- Bekrefte plikten til å oppnå fullstendig atomnedrustning, i samsvar med artikkel VI i Ikkespredningsavtalen og internasjonal sedvanerett
- Inkludere plikten til å ha tilstrekkelig oppreisning til ofre for testing eller bruk av masseødeleggelsesvåpen, i tråd med den voksende anerkjennelsen av slike ofres rettigheter i ulike traktater, inkludert Klaseammunisjonskonvensjonen, Landminetraktaten og Traktaten om forbud mot kjernevåpen – selv om sistnevnte fokuserer mer på bistand til ofre fra stater der ofrene bor, enn på ansvaret til stater som forårsaker skadene.
Inkluderingen av disse tre elementene i den generelle kommentaren fra 2018 reflekterer et betydelig fremskritt fra den generelle kommentaren fra 1984 som bekreftet at «produksjon, testing, besittelse av, distribusjon og bruk av atomvåpen bør forbys og anerkjennes som forbrytelser mot menneskeheten».
«Den generelle kommentaren fra 1984 gjenspeilte tiden, da den var et klart kall for å anerkjenne og eliminere de utrolige farene ved atomvåpen», sier dr. John Burroughs, direktør for FNs Office of International Association of Lawyers Against Nuclear Arms.
«I motsetning til å bygge videre på juridiske utviklinger siden 1984, er den generelle kommentaren fra 2018 en edruelig, juridisk vurdering, som begynner med det utvetydige utsagnet om at trusselen om eller bruken av atomvåpen er uforenlig med retten til liv», tilføyer han.
Uttalelsene fra atommaktene med hensyn til atomvåpen indikerer at de mest sannsynlig vil fortsette å avvise eller motsette seg gjennomføringen av de forpliktelser som er knyttet til atomvåpen, klargjorte i den nye kommentaren. Uansett, gir den nye generelle kommentaren minst fem svært viktige bidrag til atomnedrustning:
For det første knytter den generelle kommentaren sterke bånd mellom menneskerettighetene og kjernefysiske ikke-bruks- og nedrustningsforpliktelser.
Deretter, sier dr. Daniel Rietiker, president for Association of Swiss Lawyers for Nuclear Disarmament The Human Rights Committee: «Broen mellom våpenkontroll og menneskerettigheter bør nå brukes av det sivile samfunn i innsatsen mot atomvåpen foran Menneskerettighetskomiteen og andre FN-organer som arbeider med menneskerettigheter, særlig de som arbeider med rettighetene til kvinner, barn eller urfolk, som alle er spesielt sårbare for atomvåpen,». (For mer informasjon og analyse, se Trusselen om og bruken av atomvåpen er i strid med retten til liv, sier FNs menneskerettighetskomité av Daniel Rietiker.)
For det andre, fremhever den generelle kommentaren forpliktelsene til atommaktene og allierte stater, forankret i artikkel VI i Ikkespredningsavtalen, FNs resolusjoner og annen folkerett.
For det tredje, viser den generelle kommentaren en tilnærming til å fremme atomnedrustning og ikke-bruksforpliktelser ved å bringe dem inn i beslektede traktater som minst noen av atommaktene og deres allierte allerede er parter i. En slik traktat, der denne tilnærmingen blir prøvd, er Roma-statutten for Den internasjonale straffedomstolen.
For det fjerde, gir den generelle kommentaren ved å bekrefte plikten til å «gi tilstrekkelig oppreisning til ofre som har eller har blitt negativt påvirket av testing eller bruk av masseødeleggelsesvåpen», støtte til humanitære tiltak knyttet til masseødeleggelsesvåpen og bistand til ofrene. Disse aspektene er sterkt reflekterte i artikkel 6 i Traktaten om forbud mot kjernevåpen, men er fraværende i Ikkespredningsavtalen, Kjemivåpenkonvensjonen, Prøvestansavtalen og Biologivåpenkonvensjonen.
For det femte, parallelliserer og utfyller den generelle kommentaren elementer av eksisterende kontroll- og nedrustningsavtaler for atomvåpen, noe som gir ekstra drivkraft til gjennomføring. [IDN-InDepthNews – 27. november 2018]