Av Naureen Hossain
FN OG OSLO (IPS) – Den eksistensielle trusselen som atomvåpen representerer, er fortsatt like relevant, selv om de ikke har vært utplassert i krig på nesten 80 år. Mens noen land er på jakt etter atomvåpen eller vil oppgradere og modernisere eksisterende stridshoder, advarer globale stemmer innen atompolitikk og nedrustning om den potensielle risikoen for et nytt atomvåpenkappløp midt i svekkelsen av atomtraktater som forbyr spredning og bruk av atomvåpen.
På årets Nobels fredsprisforum i Oslo var ledende eksperter innen global atompolitikk, inkludert tre tidligere nobelprisvinnere, samlet for å diskutere risikoen ved voksende atomarsenaler og hva som må gjøres for å redusere disse risikoene. Forumet NUKES: How to Counter the Threat ble arrangert 11. desember i universitetets aula med støtte fra Oslo by, International Forum for Understanding og Soka Gakkai International.
Nobelinstituttet har delt ut Nobels fredspris ved 13 anledninger til enkeltpersoner og grupper som har arbeidet for forbud mot atomvåpen. Dette er fortsatt gjeldende, og den japanske grasrotorganisasjonen Nihon Hidankyo ble tildelt Nobels fredspris 10. desember. Da han tok imot prisen, ba medformann Terumi Tanaka om at verden skulle lytte til vitnesbyrdene til mennesker som har overlevd atombomber, og føle «atomvåpnenes dype umenneskelighet».
Forumet begynte med vitnesbyrdene til to hibakushaer, som overlevde atombombene i Hiroshima og Nagasaki i august 1945.
Keiko Ogura var åtte år gammel i Hiroshima. Hun husket traumet hun bar med seg i kjølvannet av bombingen da hun så folk dø rundt henne, uten at hun visste at de led på grunn av stråling. Hun og andre hibakushaer stod frem flere år senere for å dele det de hadde opplevd og de direkte konsekvensene av å ta i bruk atomvåpen.
«Før jeg dør, ønsker vi å se denne planeten fri for atomvåpen», sa Ogura. «For oss er det tull å kutte ned på antallet atomvåpen. Ett atomvåpen betyr ødeleggelse av verden.»
Masao Tomonaga var to år gammel da Nagasaki ble bombet, og minnene hans fra den tiden er basert på morens erindringer fra den dagen. Han fulgte i sin fars fotspor for å bli lege, som hadde tilsyn med hibakusha-pleien ved Nagasaki University og forsket på de medisinske konsekvensene av stråling fra radioaktivt nedfall. I sin egen forskning fant Tomonaga ut at stamcellene i de overlevendes kropper inneholdt genetiske abnormiteter på grunn av stråling, som gjorde dem sårbare for leukemi og kreft. Som en av de få cellene som akkumuleres og overlever på tvers av generasjoner, bemerket han at de også akkumulerer «genetiske feil» som kan oppstå tilfeldig gjennom livet. Han antok at hibakushaene sannsynligvis hadde celler i forstadiet til kreft i seg.
Det siste tiåret har det vært forsøk på å redusere antallet atomstridshoder blant landene som er i besittelse av dem. Men de siste årene har holdningen begynt å endre seg i motsatt retning. Generaldirektør for Det internasjonale atomenergibyrået (IAEA), Rafael Mariano Grossi, bemerket at dette skiftet er preget av militære kjernefysiske doktriner som tidligere ble respektert, og som nå stilles spørsmål ved eller overskrides.
«Vi ser en normalisering av diskursen rundt bruk av atomvåpen», advarte Grossi, og bemerket hvordan disse doktrinene blir revurdert for å tillate en godtagelse av besittelse og bruk av atomvåpen.
Grossi bemerket at i slike tider har verdens ledere et «ugjenkallelig ansvar» for å ta de kritiske skrittene mot atomnedrustning. «Det er på tide at vi på riktig nivå blir påminnet om nødvendigheten av denne avgjørelsen på toppen, enten vi liker det eller ikke», sa han. «Vi håper på besluttsomheten til verdens ledere ved å takle spørsmålet om atomvåpen, spesielt i en verden så fragmentert som den vi har.»
I debatten om atomnedrustning virker land imidlertid splittet i tankegangen rundt atomvåpen. Eksperter advarte også om at de mer «uformelle» diskusjonene rundt atomvåpen fra store partier også viser en undergraving av atomtraktater. Selv om 191 medlemsland sluttet seg til Ikkespredningsavtalen (NPT-avtalen), har kritikere påpekt at dette ikke har blitt håndhevet i den grad det er ment, spesielt blant de store aktørene.
Mens han talte under en paneldiskusjon om risikoen ved kjernefysisk aktivitet, reflekterte Manpreet Sethi fra Center for Air Power Studies i New Delhi i India over hvordan visse land, atommaktene, har forskjellige oppfatninger av risikoen for atomkrigføring.
«Det er ingen felles følelse av risiko slik det var under Cubakrisen i 1962», sa Sethi. «Alle oppfatter risiko forskjellig.» Sethi bemerket også at land presser grensene for utplassering av atomvåpen, som er tydelig i språket som blir brukt når man diskuterer atomvåpen og spredning.
Trusselen om atomkrigføring øker også når man vurderer fremskrittene innen teknologi og virkningen av modernisering og nye teknologier som kunstig intelligens. Wilfred Wan, direktør for masseødeleggelsesvåpenprogrammet i SIPRI, bemerket at forstyrrende teknologier som AI og automatisering bare vil «øke sårbarhetene til atomvåpen». De relativt ukjente faktorene som gjenstår med AI, gir også «atomvåpnene en aura av ustabilitet [og] uforutsigbarhet». «Den eneste måten å eliminere risikoen på … er å eliminere atomvåpen», sa Wan.
Så hvilke tiltak finnes for å redusere risikoen til atomarsenaler i dag? For det første er dialog mellom atommakter og land som ikke har atomvåpen, et mulig skritt fremover for land som ikke har atomvåpen, for å be om at atommaktene slutter med virksomheten sin og arbeider mot reduksjon. Tong Zhao, et seniormedlem av Carnegie Endowment for International Peace, uttalte at det globale sør er i posisjon til å stille disse kravene, spesielt ettersom mange av disse landene også har undertegnet Traktaten om forbud mot atomvåpen.
Melissa Parke, administrerende direktør for Den internasjonale kampanjen for å avskaffe atomvåpen (ICAN), har sagt at ett skritt fremover er at alle land, inkludert atommaktene, signerer Traktaten om forbud mot atomvåpen. FN godkjente nylig en ny studie om virkningene av atomkrigføring i moderne tid, en studie som tar sikte på å være mer omfattende og oppdatere forståelsen av atomkrigføring i det 21. århundre.
«Den nye FN-studien vil se på ting som den siste vitenskapelige bekreftelsen fra tidsskriftet Nature Food i 2022 – at selv en begrenset atomkrig ikke bare dreper millioner av mennesker direkte, men også forårsaker global klimaforstyrrelse, enorme mengder sot som går inn i stratosfæren og sirkulerer rundt kloden, blokkerer sollys, og forårsaker landbrukskollaps og dødsfall på grunn av sult for mer enn 2 milliarder mennesker i en kjernefysisk vinter», sa Parke.
«Jeg forventer at den nye studien vil bekrefte det hibakushaene har fortalt og advart oss om. At risikoene er reelle, umiddelbare og enorme. Å konfrontere dem nå er ikke et spørsmål om valg, men om nødvendighet», sa hun. «Og at den nødvendige handlingen ikke bare dreier seg om å ikke bruke atomvåpen, men om total atomnedrustning, siden det er den eneste måten å eliminere den eksistensielle trusselen fra atomvåpen på.»
En samlet, kollektiv innsats er nødvendig for å legge press på atommaktene til å bevege seg mot ikke-spredning og nedrustning. Den innsatsen kan begynne på individnivå.
Ogura bemerket at verden har et kollektivt ansvar for å forby atomvåpen, fra verdenslederne til ungdommen i neste generasjon. Dette kan oppnås hvis erfaringene til hibakushaene og de overlevende etter radioaktivt nedfall og testing blir delt og aldri glemt. Med et snev av optimisme sa hun: «Vi er mer enn bare én dråpe. Vann sprer ordet – gjennom havet, tidevannet, gjennom kontinentet. Jeg har troen på at vi én dag skal klare det.»
This article is brought to you by IPS NORAM, in collaboration with INPS Japan and Soka Gakkai International, in consultative status with UN ECOSOC.
INPS Japan/ IPS UN Bureau Report