Erindringer av Hiroshima på grunn av vår felles fremtid
Av Monzurul Huq
TOKYO (IDN) – Menneskets minne er kort, spesielt når det kommer til det å minnes krig og ødeleggelse. Utallige detaljer fra ulike ganger portretterte redegjørelser av elendighet og menneskelige lidelser som sannsynligvis minner oss på noe vagt og abstrakt, noe fjernt og noe som ikke helt angår oss, noe som ikke relaterer seg til de realitetene som vi står ovenfor til enhver tid.
Siden det som blir sett på som vagt og uklart neppe fungerer som solide bevis, og det som er fjernt neppe virker inspirerende til å vekke vår samvittighet til nivået for oppvåkning, vi har en tendens til å glemme hva krig og ødeleggelser gjør med menneskeheten veldig snart etter at bølgen av tragiske realiteter avtar og lager veier for en relativt rolig setting, i det minste for en kort periode.
Den skjøre naturen av minnet vårt er det som spiller en rolle for dem som prøver å ta oss tilbake til det punktet hvor det å slette minnet, på grunn av den såkalte større gruppeinteressen, blir enklere og vi snur tilbake hjulene av fremgang for en tur som går motsatt vei. Dette er grunnen til at krig og påfølgende ødeleggelser av en selv har blitt en del av menneskets evige søken etter et fredelig og rolig liv.
De virkelige årsakene til flere slike feil kan spores tilbake til vår manglende evne til å forstå dybden av menneskelige lidelser som krig alltid bringer. Og så lenge vi fortsetter å ignorere omfang av denne dybden, det å snu sverd om til plogskjær vil alltid forbli en utsatt drøm, unnvikende for oss som prøver å komme noe nærmere.
Og her, en gang til, minnet kan spille en viktig rolle. En rolle som kan hjelpe oss, i hvert fall med virkelige vilkår, til å fange dybden av tragedier som krig kan bringe i en tid når våre destruktive evner langt på vei avløser alt vi kan tenke på.
Og det er nettopp fra denne forståelsen at de fjorten overlevende fra Hiroshima bombingen 6. august, 194, gjør en heroisk innsats ved å banke på vår samvittighet gjennom erindring og gjenforteller minner fra deres uskyldige ungdomsår, som ble revet i stykker av den helvetesilden som ble sluppet løs på den skjebnesvangre morgenen.
“Hiroshima – A Silence Broken” er en tidsriktig utgivelse lansert i mars i år, i god tid før den 70ende årsdagen av ødeleggelsene av Hiroshima og Nagasaki. Bokens sjanger er en muntlig historie fra fjorten overlevende av den atomiske bombingen av Hiroshima som ble født mellom 1927 og 1939.
De overlevde alle grusomhetene i kjølvannet av den atomiske bombingen og har levd et langt liv til slutt, men de bærer på alvorlige sår, både i kroppen og i sinnet sitt. Veien fremfor dem var ikke lagt, da de måtte undergå livslang medisinsk behandling som i de fleste tilfeller var suksessfull i helbredelse av sårene de hadde.
Imidlertid, den stilltiende diskriminerende holdningen som mange av de overlevende støtte på i samfunnet var sannsynligvis mer smertefull en den fysiske lidelsen, og dypt i sinnene deres forble arrene smertefulle veldig lenge.
Perioden rett etter bombingen var en tid preget av forvirring og uorden i Japan. I den kaotiske etterkrigstida, ble det tabu å tenke tilbake på de marerittaktige opplevelsene for A-bombe overlevende ettersom Japan ble okkupert og seierherrene naturligvis ikke likte at sine onde handlinger ble avslørt.
De dødelige arrene og deformerte kroppsformene som mange av dem måtte leve med forårsaket kompleksiteten i sinnene deres, og lukket gradvis dørene til de vonde minnene. Mange forble stille om opplevelsene de måtte gå igjennom for å ha vært nære episentrum. Heldigvis for verden, kom et signifikant antall overlevende frem og brøyt stillheten med sine distinkte fortellinger. Hver av de fjorten historiene fortalt i “Hiroshima- A Silence Broken” er unike av natur, da omfanget av de reelle lidelsene de overlevende opplevde aldri var de samme.
Det som binder disse fjorten overlevende sammen er ikke bare deres felles lidelser, men også deres selvpålagte isolasjon over veldig lang tid som holdt dem tause om å fortelle andre om de grusomhetene de hadde gått igjennom. Det som fikk dem til å komme frem og bryte stillheten var utløsningen av den nye skrekken de har vært vitne til etter den kjernefysiske katastrofen i Fukushima i mars 2011. Siden da har de tatt det som sitt høytidelige ansvar å fortelle folk om omfanget av skadene som radioaktivt nedfall kan forårsake. [IDN-InDepthNews – June 30, 2014]