58 år etter opprettelsen av verdens første atomvåpenfrie sone gjentar de 33 landene i Latin-Amerika og Karibia sin forpliktelse til å bidra til den globale innsatsen for å frigjøre verden fra dette masseødeleggelsesvåpenet.
Av Guillermo Ayala Alanis.
For 58 år siden så verdens første atomvåpenfrie sone dagens lys i Latin-Amerika og Karibia som et svar på en av de mest skremmende episodene fra den kalde krigen: “missilkrisen” som i 1962 var nær ved å utløse en atomkonflikt mellom USA og Sovjetunionen.
I lys av presedensen, på initiativ fra Mexico, samarbeidet diplomater fra Bolivia, Brasil, Chile og Ecuador om å opprette verdens første atomvåpenfrie sone (NWFZ). Den 14. februar 1967, etter mange år med forhandlinger, ble traktaten for forbud mot atomvåpen i Latin-Amerika og Karibia, også kjent som Tlatelolco-traktaten, signert. Trakataten garanterer at ingen atomvåpen ville bli utviklet, produsert, lagret, besittelse eller brukt i området.
Den diplomatiske og multilaterale innsatsen som da ble laagt ned har etterlatt seg en arv av regional sikkerhet som nå kommer 657 millioner mennesker i Latin-Amerika og Karibia til gode, ifølge data fra Verdensbanken.
Ved en minnearrangement for Tlatelolco-traktatens 58-årsmarkering, understreket generalsekreteren i OPANAL, ambassadør Flávio Roberto Bonzanini, at årets markering er aktuell i møtet med skepsisen til samarbeid “der internasjonalt samarbeid, multilaterale virkemidler og diplomati stadig står overfor spørsmål”. Under en seremoni ved OPANALs hovedkvarger i Mexico City, sa ambassadør Bonzanini også at man må huske at “traktaten vår, så vel som den latinamerikanske og karibiske atomvåpenfrie sonen, ble født i en kontekst med høy spenning … så vi gjentar vår forpliktelse til å holde regionen vår fri for slike atomvåpen og bidra i enda større grad til å fjerne disse masseødeleggelsesvåpnene”‘.
Eduardo Jaramillo understreket, i sin rolle som nåværende leder av OPANAL Council of Member States, viktigheten av det latinamerikanske og karibiske NWFZ som et eksempel og en inspirasjon for opprettelsen av fire andre lignende regioner i verden, i tillegg til Mongolias engasjement.
På vegne av de 33 OPANAL-landene gjentok Jaramillo også sin bekymring for den internasjonale situasjonen i møte med den “økende trusselen, uttrykt eller underforstått, fra bruk av atomvåpen”. Han forsikret om at NWFZs fremmer regional og internasjonal fred og sikkerhet og sa at disse sonene “utgjør et skritt mot generell og fullstendig nedrustning under effektiv internasjonal kontroll. De oppfordrer derfor til etablering av nye atomvåpenfrie soner.
Under seremonien i forbindelse med OPANALs 54-årsmarkering ble også vinneren av den første utgaven av “Antonio Augusto Cançado Trindade-prisen for kjernefysisk nedrustning og ikke-spredning” offentliggjort.
Vinnerne var Elizabeth Mendenhall og José Luis Rodríguez, soms fikk prisen for sitt arbeid med tittelen “Nuclear Weapon-Free Zones and the Issue of Maritime Transit in Latin America”, med henvisning til en undersøkelse om virkningen Tlatelolco-traktaten har hatt på maritim transitt.
I sin intervensjon sa José Luis Rodríguez at interessen for forskningen kom frem fordi de fant at NWFZ i Latin-Amerika og Karibien ikke begrenser maritim transitt av atomvåpen og fremhevet at “stadig mer litteratur analyserer utviklingslandenes bidrag til den globale kjernefysiske orden” og sa at artikkelen “er et bidrag til denne litteraturen, som vi mener forbedrer forklaringene vi må forstå med hensyn til utviklingslandenes bidrag til den globale kjernefysiske orden.
Samtidig sa Elizabeth Mendenhall at de to fortsetter å samarbeide med forskning som ‘kan vise en måte for land å utvide omfanget av atomvåpenfrie soner i havrommet på, og samtidig ettergå byrået og ledelsen i stater som ikke har atomvåpen for å lage traktater for å kontrollere dem.
For myndighetene i Mexico og Latin-amerika er det viktig å minnes signeringen av Tlatelolco-traktaten . Et eksempel på dette er en tale ved navn “Tlatelolco-traktaten” som ble holdt i forbindelse med 58-årsmarkeringen. Historie og perspektiver på bruken av atomvåpen ble holdt i det som pleide å være hovedkvarteret til det meksikanske utenriksdepartementet, som var vertskap for signeringen av dokumentet i 1967.
Tlatelolco er et bymiljø nord for Mexico City. Allerede før spanjolene kom, fungerte den som et viktig kommersielt senter. I andre halvdel av 1800-tallet var den et modellboligsenter og sete for meksikansk diplomati, og huset bygningen til utenriksdepartementet. I dag administreres bygningen av National Autonomous University of Mexico (UNAM), gjennom Tlatelolco University Cultural Center (CCUT), som søker å være et sted som blant annet bidrar til å bevare områdets kulturelle og historiske rikdom.
Tlatelolco-traktaten er i kraft i de 33 statene som utgjør Latin-Amerika og Karibia, og dens opprettelse og forpliktelse er et tydelig eksempel som viser effektiviteten som en politikk som avviser spredning av atomvåpen kan ha som en garantist for fred i store områder av planeten.
Traktatens viktigste støttespiller, den meksikanske ambassadøren og vinner av Nobels fredspris 1982, Alfonso García Robles, er fortsatt til stede i Mexicos minne ved å kalle opp offentlige skoler etter ham, samt en bokhandel i den historiske Tlatelolco-bygningen.
Han kan også bli husket på universiteter med figurer til ære for ham ved UNAM og La Salle University, for å nevne noen eksempler.
Denne artikkelen er utarbeidet av INPS Japan i samarbeid med Soka Gakkai International, i rådgivende status med UN ECOSOC.
INPS Japan